Vårt behov av tröst

by Vanessa Massera

Billet que j’ai écrit en norvégien, retransmis ici parce que Google Traduction est trop succulent.

Notre besoin de consolation

* 09.sep.2010 kl.18: 41 dans la rubrique Livres
* Pas de commentaires

Hier, j’ai lu Jours Stig Mans roman Notre besoin de consolation, déjà sensible de la description qui a été sur le dos du livre. Cette description est, si vous avez attribuée à moi, tout à fait louable … il parle de la grandeur et l’influence, hmm … ce qui me laisse sceptique. Oui, je sais, semble assez Dagerman suédoise, et parle de la façon dont l’homme ne peut vraiment être heureux quand il sait qu’il va mourir tôt ou tard, mais … ack. Il sonne un peu comme ce que je sais (et je sais si peu sur l’artiste suédois) sur la littérature suédoise comme des histoires de Bergman, qui sont tous des malades en détresse, ou plusieurs, ou que ce soit.

Mais quelque chose est profondément ennuyeux pour ce Dagerman dit, il semble que l’espoir n’est qu’une illusion ou si c’est simplement umuligt! Alors, quelle est la vie, si ce n’est pas seulement le désespoir? Ahh …. ce n’est pas quelque chose que je pourrais vivre avec! Quel est le point, de toute façon?

Puis, quand j’ai lu sur un texte qui a une certaine «merveilleux» … J’aime à penser que c’est vraiment en vie … pas désespérée! Mais malgré tout Dagerman est un bon écrivain et qui sait comment se rendre au point. Mais il manque à penser un peu plus sur la vie, seulement.

Version originale:

* 09.sep.2010 kl.18:41 i bøker

* Ingen kommentarer

I går har jeg lest Stig Dagermans novelle Vårt behov av tröst, allerede kjennende beskrivningen som var på bokens baksiden. Denne beskrivning er, om du tillar meg, ganske rosende… det snakker om prakt og innflytelse, hmm… som etterlater meg skeptisk. Ja, visst, Dagerman låter ganske svensk, og snakker om hvordan ingen menneske kan virkelig være glad når han vet at han skal dø før eller senere, men… ack. Han låter litt som hva jeg kjenner (og jeg kjenner så lite om svenske kunster) om svensk litteratur eller sånn, som historier av Bergman, hvor alle er fortvilet, eller mange lider, eller whatever.

Men noe er dypt irriterende med hva Dagerman sier: det låter som håp er bare en illusjon eller det er ganske enkelt umuligt! Altså, hva er livet, om det er ikke bare desperasjon?? Ahh…. det er ikke noe som jeg kunne leve med! Hva er poenget, uansett?

Da, når jeg leser om en tekst at det har en del « prakt » … jeg liker å tenke at det er virkelig levende… ikke desperate !! Men tross allt Dagerman er en bra forfattare og vet hvordan man går til poenget. Men han savner å tro litt mer på livet, bare.

viaVårt behov av tröst (vane).